Der dataene flyter godt, flyter bekkene rent. Et nytt forskningsprosjekt skal finne ut hvordan data fra hundretusener av små avløpsanlegg kan deles for å oppnå bedre drift og mindre forurensing.

– Standardisering, sier Torbjørn Evjen. – Renere bekker, sier Jon Røstum. Evjen er administrerende direktør ReMidt IKS. Røstum er senior forretningsutvikler i SINTEF. De samarbeider i et nytt prosjekt for å dele dataene fra avløpsanlegg I spredt bebyggelse. I Norge er det over 300.000 slike anlegg som ikke er koblet til det offentlige nettet. Avrenningen fra disse anleggene er en av de viktigste grunnene til at flere tusen vannforekomster rundt i Norge ikke tilfredsstiller kravene i vannforskriften.

Standardisering
– I sektoren vår er det et enormt behov for å standardisere dataflyt. Noen må ta initiativet til å starte med dette arbeidet, mener Torbjørn Evjen.
Det har ReMidt nå gjort, og har fått med flere interkommunale selskaper på et prosjekt. IKS-ene som er med, tar seg av innsamling av avløpsslam i ca 50 kommuner i Trøndelag og Møre og Romsdal. Prosjektet skal standardisere dataflyten mellom slamtømmefirma, IKS og eierkommunene.
Det betyr at det blir enklere både å samle inn og dra nytte av data fra avløpsanleggene utenfor hus og hytter. – Standardisering vil også gjøre oss i stand til å fange flere data fra anlegget til kunden. Så kan dataene utnyttes for å sikre bedre drift og forvaltning av anleggene, forteller Evjen.

Tømme når det trengs
Han bruker tømmekrav som eksempel. – Hvis kravet er at du skal tømme alle anlegg annethvert år, så passer det ikke med det reelle behovet for å tømme hvert enkelt anlegg. Belastningen vil være svært forskjellig hos en enslig sammenlignet med en barnefamilie på sju. Hvis vi kan komme inn med sensorikk som måler slamnivået, så kan vi variere tømmefrekvensen etter det faktiske behovet, sier han.
Det betyr en billigere tjeneste for den som betaler avløpsgebyr. Det betyr også et lavere miljøavtrykk.

Selv har Evjen hytte i Rennebu. Der ligger det blant annet 800 tette tanker i tilknytning til hytter i fjellet. Hvis selskapet som skal tømme slam, vet hvor full hver enkelt tank er, kan de komme akkurat når det trengs.

Data som kan brukes
– Sensorer i tankene kommer sikkert på sikt. Dataene fra sensorene må også beskrives riktig, slik at vi kan bruke dem. Kjernen i prosjektet er å beskrive datastrømmen og strukturen på dataene, blant annet med tanke på fremtidig sensorikk, sier Evjen.
Men én ting er å samle inn dataene. En annen ting er hva som skjer med dem.
– Hvis vi skulle organisert datafangst og innsamling i hver kommune, kan det bli gjort på 350 forskjellige måter. Det at vi tar grep for å standardisere både dataflyt og arbeidsprosesser i 50 kommuner, gjør at du får en mer effektiv forvaltning, fastslår Torbjørn Evjen.

Fare for feil
Anne-Lise Sæther er en av dem som melder fra når det er feil eller mangler på anleggene. Hun er driftsleder i Innherred Renovasjon; et annet av de interkommunale selskapene som er med i prosjektet. Sæther sender en rapport til hver av eierkommunene en gang i året og beskriver avvikene som er oppdaget. – Det er tungvint og ressurskrevende og det tar lang tid før kommunen kan følge opp saken med den som eier anlegget, slik at feilene kan utbedres, sier hun. Sæther håper at det kan utvikles et standardisert API. Det er en løsning som lar et dataprogram kommunisere med et annet, slik at data kan flyte sømløst mellom alle som bruker den.

Kommunen trenger tilgang
– Kommunene er forurensningsmyndighet. De trenger tilgang på informasjon om tilstand og ytelse på anleggene. Bedre deling av data mellom slamtømmefirmaer, servicefirmaer, IKS-er og kommuner vil gi kommunene et langt bedre utgangspunkt for å føre tilsyn med utslippstillatelsene til avløpsanleggene, forklarer Sæther.
– I dag foregår avviksbehandling sånn at vi kvitterer for tømmingen på verktøyene vi bruker når vi er ute på et anlegg. Er det avvik som kan føre til forurensning, vil slamtømmefirmaet kunne ta bilder. Så lages det et brev til kommunen med kunden på kopi. Får vi API-ene på plass, vil kommunen som forurensningsmyndighet få direkte beskjed. Samtidig kan både kunden og kommunen gå inn og sjekke, sier hun.

Slam må samles inn
SINTEFs Jon Røstum forklarer hvorfor dette er viktig.
– I grisgrendte strøk har vi både hytter og hus som har lukkede tanker, slamavskillere eller minirenseanlegg. Slam fra disse anleggene må samles inn. Kommunene kan samle inn selv – det gjør de typisk gjennom avtale med et slamtømmefirma – eller de kan delegere oppgaven til et interkommunalt selskap, sier han. ReMidt gjør for eksempel den jobben for de 17 eierkommunene sine.
– Kommunen har behov for å få tilbake informasjon om hvordan bekkene ved siden av disse septiktankene fungerer i et miljøperspektiv. Da må dataene flyte i hele verdikjeden – mellom bilen som henter slammet, det interkommunale selskapet og kommunen. Grunnen til at dataene skal flyte, er at bekkene må være rene, sier Røstum.

En ressurs
Jon Røstum minner også om at slammet er en verdifull ressurs som skal utnyttes. Det blir til energi, det blir til fosfor og det blir til stoffer som trengs for å gjøre jord bedre til å dyrke mat i.
– Med et sånt prosjekt som dette, blir bekken renere samtidig som vann- og avløpsgebyrene blir mindre, oppsummerer Røstum.
ReMidt-direktør Torbjørn Evjen mener at prosjektet er et eksempel på det regjeringen ønsker seg i den nye strategien for digitalisering av offentlig sektor.
– For at vi skal lykkes med det, er standardisering viktig, sier han.